RSS

Frivilligheten – Til nytte for hele samfunnet


Facebook-utfordringen handler denne gangen om 6 ord: Mobbing, Natur, RKH, sprangridning, NAV, inkludering

Frivillighet er så mangt. Her er lading av telefon på gang under en leir for ungdom i sommer.

Frivillighet er så mangt. Her er lading av telefon på gang under en leir for ungdom i sommer.

Har du noen gang følt engasjementet sitre i kroppen? Kjent at dette brenner jeg virkelig for. Det har jeg gjort mange ganger. Engasjement har vært en del av livet mitt fra vi hadde tombola utenfor butikken på Gamnes og på fergeleiet på Stornes, alt til inntekt for Redd Barna. Det var ikke mange kronene vi samlet inn, men det var stor stas å få diplom og bilde i Harstad Tidende.

Den aktiviteten jeg har brukt mest tid på i livet mitt er nok Røde Kors Hjelpekorps (RKH), og jeg har sett mange engasjerte sjeler som har vært innom dørene. Enten for å lære mer om hvordan man ferdes i guds frie natur, for å lære ledelse og/eller for å bli dyktige på førstehjelp. For noen varer engasjementet livet ut, og for noen stopper det opp etter et par-tre år. Men det jeg ser er at selv om engasjementet stopper opp har organisasjonen fått sådd noen frø. Det er ikke rent få ungdommer som har fått sin opplæring og motivasjon i Røde Kors som har endt opp som sykepleiere, leger eller i ambulansetjenesten. For å nevne noe.

For meg er det ingen tvil om at engasjement er viktig. Både for den som er engasjert, men engasjement er også en viktig samfunnsbygger. Hva hadde vel landet vårt vært uten frivilligheten? Sannsynligvis veldig fattig. Heldigvis er det mange som følger på. Noen satser på ski eller fotball som sin store lidenskap, noen driver med sprangridning og noen satser på politikken. Felles i alle engasjement i frivillige organisasjoner er at vi finner en stor og viktig bredde, der noen blir dyktige og tar kunnskapene sine videre ut i arbeidslivet, mens andre avslutter i ung alder.

Men hva er det som gjør at så mange mennesker bruker av sin egen fritid, uten betaling, år etter år? Jeg tror det handler om livsglede og at det er GØY. Det handler om at man finner en arena der alle kan være med. Om å finne et fellesskap sammen med likesinnede og å finne plassen sin i samfunnet. Et sted der samhold kan avløse mobbing. Og ikke minst å finne et sted der man kan oppleve mestring eller inkludering.

Jeg har valgt å fokusere på de positive sidene med frivilligheten. Nettopp fordi jeg gjennom nesten 30 år som frivillig har opplevd mye positivt, jeg har lært utrolig mye og møtt en haug med trivelige mennesker. Det er ingen høgskoler, universitet eller barneskole som kan måle seg med lærdommen jeg har fått som frivillig. Jeg sier ikke at skole og utdanning ikke er viktig, for det er det definitivt, men det jeg har lært har vært et uvurderlig supplement som har åpnet dører for meg. Tenk om vi kunne tilføre den samme kunnskapen til dagens jobbsøkere eller langtidssykemeldte. En hver jobbsøker trenger mer kompetanse og aktivisering og viktige punkter på CVen. Det samme med langtiddsykemeldte eller andre som har falt ut av skole og arbeidsliv, de trenger en sosial arena. Samfunnet har mange uløste oppgaver som mange av de som er under NAVs vinger kunne tatt tak i. Både for egen del og for samfunnets del. Joda, det gjøres i dag. Men gratis frivillig arbeid mot økt kompetanse gjør det lettere å nå flere 🙂

For det er vel i bunn og grunn det det handler om for de fleste av oss: Å tilhøre noe, å føle at man mestrer noe og å føle at man blir sett. Det er i hvert fall viktig for meg…

Advertisements
 
3 kommentarer

Skrevet av den 20. oktober 2013 i politikk

 

Stikkord: ,

En politikers tålegrense


”Det der må du tåle, du har jo tross alt valgt å stikke hodet frem og engasjert deg som politiker”. En frase jeg ofte hører. Og ja, jeg tåler det. I stor grad. Men det er ikke alt man skal tåle, selv om man har valgt å engasjere seg i politikken.

Det var selvsagt ikke morsomt å høre at jeg ”måtte sørge for å komme meg høyt opp på lista og på sikker plass neste gang. For hevnen ville komme”. Men bør jeg tåle slike utsagn? Jeg er faktisk usikker, men forholdene tatt i betraktning må jeg nok det. Når man stikker hodet frem og tar politiske beslutninger som berører mennesker må man også akseptere at de reagerer som mennesker. Ei hel bygd som er i ferd med å miste skolen sin skal man respektere, spesielt når det gjelder din egen bygd. Da må man også tåle et byrundeinnlegg der man beskyldes for å gå bak ryggen og ikke løfte en finger for bygda si. Jeg vet jo at det ikke er sant, men skuffede og sinte mennesker skal man lytte til, kun da blir man bedre i den jobben man skal gjøre.

Å slå over beltestedet
En tidligere Frp-politiker prøvde seg også gjennom byrunden i Harstad Tidende, jeg tåler det også. Han ba oss om å slå over beltestedet når man debatterer. Og han har rett, men det nytter lite å ”slå” om man ikke treffer. Når man stiller et spørsmål om hvordan en familiefar bosatt på Årnes kunne stemme for å legge ned egen skole må man også huske et viktig moment. Denne familiefaren er Ap-medlem og har fellesskapet som grunntanke. Da nytter det lite å kun tenke på seg selv og sitt, man må se helheten innenfor de rammene man har, selv om det gjør ufattelig vondt. Det føler jeg at vi gjorde. Men ja, det er lov å være sint og angripe politikken vår.

Når grensen er nådd
Så over til det jeg overhodet ikke tåler, det ingen av oss skal tåle. Personangrepene.  Jeg skulle gjerne skrevet mye om hva jeg mener om disse mobberne som går på personen, de som utnytter svakhetene i et spedt forsøk på å heve seg selv. Jeg lar det være, jeg synker ikke så lavt. Men vi må ta inn over oss at netthets er ei stor utfordring, ei utfordring vi må ta tak i. Nei. Jeg er ikke redd for mine kolleger i politikken, jeg er heller ikke redd for selv å få kjeft på nett.

Flere mottakere
Men på et pikerom et eller annet sted her i landet sitter ei jente med de samme fysiske utfordringer som Sandra Borch, med samme tro som Hadia Tajik eller med samme drakt som Egil Olli. Hun har ikke bygd opp de samme forsvarsmekanismene som politikere flest har. Nå sitter hun på pikerommet sitt og hører at hun må utryddes, og hun blir livredd. Det er ikke til hjelp i en fase i livet der man prøver å finne sin identitet og bygge opp selvtillit. Det er nemlig slik at mobbingen har flere mottakere enn vi aner, spesielt i nettdebatter eller i media. Den politikeren man håpet å ramme går stort sett fri fordi de er trent til å ikke bry seg. Mens den uskyldige parten som kanskje mangler selvtillit får svi.

Jeg vet jeg kanskje snakker til døve ører, men jeg ber mobberne om å tenke seg om: Ta ballen, ikke spilleren. Da når du kanskje det målet du hadde håpet å nå…

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 15. februar 2013 i mobbing, netthets, politikk

 

Åpent brev til ordføreren i Harstad


Kjære ordfører

Jeg har ved flere anledninger deltatt på møter på rådhuset på kveldstid. Det er alltid god plass til å parkere bilen på parkeringsplassene i Asbjørns Selsbanes gate. Ja, generelt sett er det god plass til bilen på kveldstid i Harstad. Nå skal jeg selvsagt ikke klage på at det er tilgjengelige parkeringsplasser i Harstad. Nei, min bekymring er av en annen karakter. Det har seg nemlig slik at det, til tross for god plass på resterende parkeringsplasser, er enkelte som tar handikapparkeringen ved rådhuset i bruk når de deltar på møtene på kveldstid.
Jeg kunne selvsagt bare latt være å påpeke dette, som nevnt er det ledige plasser like ved. Hvorfor skal jeg egentlig bry meg om at de to plassene nærmest døra er opptatte? Svaret er enkelt: Det er en grunn til at disse to plassene er reservert for funksjonshemmede. Det er en grunn til at nettopp disse to plassene har ekstra bredde. Og det er en grunn til at de som har fått tildelt parkeringskort for funksjonshemmede har rett til å parkere der. I korte trekk handler det om å gjøre hverdagen enklere for de som har utfordringer ved å bevege seg. Enten det gjelder inn og ut av bilen, eller inn på rådhuset.
Jeg skal innrømme at det provoserer meg å se at fullt ut funksjonsfriske, voksne folk, tar i bruk disse plassene. Dermed skyver de de funksjonshemmede over til å gå de 10-20 ekstra meterne de selv ikke ønsker å gå. Parkerer de nærmeste bilene tett kan det fort bli mye lenger å gå. Og dessverre stopper det ikke der. Årsaken til at jeg skriver til deg om dette er at de som benytter disse plassene på kveldtid er mennesker som i utgangspunktet burde vite bedre. De sitter i kommunestyret
Ordfører, jeg ber deg om å ta tak i denne ukulturen. Jeg mener at vi som kommunestyrerepresentanter bør gå foran med et godt eksempel, og ikke ta plassene til andre som trenger dem mest. Derfor ber jeg deg, som øverste politiske leder i kommunen, å ta opp problemstillingen med gruppelederne og sørge for at en slik ukultur ikke sprer seg. Jeg ber deg også samtidig om å gjøre oppmerksom på at parkeringsplassene som er reservert for funksjonshemmede er reservert hele døgnet. Ikke bare på dagtid. Jeg tror det vil lette hverdagen for mange…
 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 22. mai 2012 i politikk

 

Bestevenner bør forbli bestevenner


En skoledag i 1985 står fortsatt sterkt i minne, selv om det er snart 30 år siden. Tilværelsen som
skilsmissebarn var rimelig fersk, og huset vi en gang bodde i var ikke vårt lenger. Jeg og mamma
hadde flyttet, og vårt nye hjem var utenfor skolekretsen. Vi var tidligere ferdig på skolen den dagen,
så bussen uteble i hvert fall en time eller to. Løsningen var å starte på den lange veien fra Ervik til
Sama til fots, med håp om at det kom noen kjente som kunne plukke meg opp underveis.

Like før ”Klippensvingen” kom en av lærerne på skolen kjørende. Endelig, tenkte jeg, og stakk ut
tommelen i håp om å få sitte på. Bilen stoppet, og i neste øyeblikk satt jeg der i bilen til lærerinnen
på tur til Sama. Etter en kort prat om løst og fast kom kommentaren: ”Bor ikke du på Sama nå,
Trond? Da kan ikke du fortsette på Ervik skole, du må bytte til byskolen.” Akkurat i det øyeblikket
raste hele verden sammen, jeg tror ikke jeg sa et eneste ord mer på den turen.

Barn føler også utrygghet
Hele den dagen var ødelagt og tankene svirret. Får jeg fortsette på skolen? Hva med mine gode
venner og klassekamerater? Hvordan blir det å bytte skole? Spørsmålene tårnet seg opp. Heldigvis
har jeg en oppegående far som tok affære. Både med lærerinnen og skoleledelsen. Jeg fikk fortsette
på skolen, vi hadde jo bare ett år igjen å gå. Jeg var heldig.

Jeg vet hva det vil si å føle seg helt alene i verden, jeg vet hva utrygghet gjør med en liten gutt, men
jeg vet også at det meste er mulig om man bare setter fokus på det. Derfor er det viktig at vi gjør
nettopp det. Setter fokus på skolebarna som har fått en helt ny situasjon å forholde seg til.

Bekymrede foreldre
Jeg har fått mange henvendelser fra bekymrede foreldre i det siste. Og de aller fleste er bekymret for
om deres håpefulle får beholde klassen sin i flytteprosessen. Som en mamma sa: ”Kan han ikke i det
minste få velge 3 venner han kan ta med videre?” Det må være mulig å få til noe her.

Derfor har jeg et sterkt ønske til alle involverte parter. Rådmann, rektorer, lærere, ordfører og alle
med makt og myndighet:

Kan vi gjøre en innsats for å hindre splitting av klasser i denne vanskelige tiden? Og om det skulle bli
behov for å splitte klassene har jeg et ønske om at bestevennene får forbli nettopp bestevenner. Det
bør være mulig, og skulle det bli tidkrevende er det bare å ringe. Jeg setter gjerne av tid til å avhjelpe
for å få kabalen til å gå opp.

Trond Henningsen
Kommunestyrerepresentant for Harstad Arbeiderparti

 

Publisert i Harstad Tidende 4.februar 2012

 
2 kommentarer

Skrevet av den 5. februar 2012 i politikk

 

Opp med hodet, løft blikket


Fremtidens Harstadværinger er glad i byen sin

Det er fredag 2. desember. Nøyaktig ett døgn etter nederlaget i kommunestyret, og jeg er på tur hjem med mine søte små. Jeg har nettopp hentet dem i barnehagen, de er slitne, og jeg skimter de to største i speilet. De sover. Jeg tenker videre på veipakken, den som vi hadde stor tro på, og som vi kjempet for til siste stund. Ja, jeg ble skuffet. Jeg legger ikke skjul på det. Jeg trodde virkelig at Helge Eriksens forslag om folkeavstemming skulle få tilslutning. Endelig skulle vi få høre hva folket egentlig mente. Men ironisk nok ble forslaget nedstemt av de som gjennom hele valgkampen mente at vi måtte lytte til folket.

Jeg kjører nyveien fra Sama til Ervik. Et fantastisk stykke vei. Den brukte de 30 år på å få til, pessimismen slår meg igjen. Hvor mange år vil vi bruke på det veipakken skulle løse på få år? I det jeg runder svingen på Bergsodden hører jeg lyd fra baksetet, jeg titter i speilet, men de eldste sover. Det er min yngste datter som nynner på en sang. Na na na naa na, na na na naa na… Og jeg kjenner den igjen med en gang. Her sitter altså jeg i forsetet og bekymrer meg for fremtiden, mens min datter på 1,5 år sitter i baksetet og nynner på “Harstad i våre hjerter”. Det er virkelig kontrastenes time.

Jeg henter frem min sjåførlærers ord fra hukommelsen, og selv om det er over 20 år siden hører jeg ham fortsatt: ”Løft blikket og se dit du skal”. På den måten får bilen stø kurs, uten vingling. Og ikke minst; man rekker å se farene før de gjør skade. Kan jeg bruke det politisk? Selvsagt. Det sier meg at det nytter lite å henge med hodet, løsningsbildet blir liksom litt snevert og politikken blir vinglete. Jeg tror det er viktig å løfte blikket og se frem i tid. Ikke til neste valg i 2015, men kanskje 2029 eller 2040? Hvor vil vi? Og hvordan kommer vi oss dit? Kan vi samle oss og jobbe mot det vi er enige om? Jeg håper vi kan sette i gang en bred politisk debatt om dette, komme til enighet og iverksette.

Jeg ønsker meg vekst i byen vår, flere arbeidsplasser fra et bredt næringsliv og en fin balanse mellom kommunale tjenester og økonomi. Dette skaper gode sykehjemsplasser, skoler og ikke minst barnehager.  Det finner vi ikke løsningen på ved å henge med hodet, det gjør vi ved å løfte blikket og se dit vi skal. Og ikke minst, ved å se lenger enn til neste valg.

Jeg parkerer bilen i garasjen med hodet løftet. Lyden fra baksetet gir meg tro på kreative løsninger i fremtiden: ”Bæ, bæ, lille lam, har du noe… Bæsj…”

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 12. desember 2011 i politikk

 

Stikkord: , ,

Jeg vil jobbe for byen min


Valgkampen er i gang over hele landet og jeg ser med stor glede at alle partier i Harstad går inn for barnehageplass til alle som trenger det. Det er et løfte vi må jobbe hardt for å få til, men det er også et viktig grep.  I ly av denne diskusjonen kommer det også et spørsmål om vi setter fokuset på barnehager så hardt at vi glemmer de eldre. Svaret mitt er nei. Harstad Arbeiderparti er opptatt av at alle i Harstad skal ha lik rett til gode offentlige helsetjenester, uavhengig av bakgrunn, økonomi eller alder. Og for å få dette til trenger vi blant annet barnehageplasser til alle.

En god eldreomsorg er utvilsomt avhengig av dyktige omsorgsarbeidere. Vi er forholdsvis heldige i Harstad med en høgskole som utdanner helsearbeidere, men vi har ingen garanti for at vi får beholde disse etter endt studium. Ei heller har vi noen garanti for at omsorgsarbeidere fra andre plasser kommer til Harstad. Harstad må være en attraktiv by å jobbe i for omsorgsarbeidere for at vi skal få en god eldreomsorg.

Jeg tror det er viktig å kunne tilby heltidsstillinger til de som ønsker det, kompetanseheving og en arbeidsplass å være glad i. Og det er viktig at omsorgsarbeidere i etableringsfasen også får tilgang til barnehageplass slik at de kan jobbe og utvikle seg

Jeg røper ingen hemmelighet når jeg sier at vi trenger penger for å få alt dette på plass. Det blir ingen enkel jobb. Men en av de beste måtene å skape inntekt på til kommunen er å skape flere arbeidsplasser i regionen. Nye arbeidsplasser og økt sysselsetting gir økte skatteinntekter til kommunen, både fra bedriftene og fra de ansatte. Et virkemiddel for å få dette i gang er å sette av årlige midler til etablering og videreutvikling av lokalt næringsliv. Det må være lett å sette i gang med gode arbeidsplasser. Vi må ha fokus på ideskapere og hjelpe disse å sette ideene ut i livet, og vi må ønske vekst i byen vår for å bedre økonomien.

På lik linje med omsorgsarbeiderne vil alle som ønsker å flytte til byen vår etterspørre blant annet barnehageplass, gode skoler og et godt kulturtilbud. Tilbyr Bodø, Tromsø eller andre byer alt dette mens Harstad henger etter gjør vi nettopp det, vi henger etter.

Og jeg kunne fortsatt i en god stund til. Jeg kunne snakket mer om et godt kulturtilbud, kompetanseutvikling, inkludering, frivillige organisasjoner, miljø og trivsel. Alle disse er gode virkemidler for å få folk til å trives og å flytte til oss. Det er en helhetlig politikk som ivaretar mange, nettopp for å skape helheten. Til fordel også for eldreomsorgen.

Og vet du hva? Alt dette, med unntak av én ting står nedfelt i programmet vårt. Jeg har valgt å stille meg bak. Jeg har valgt å jobbe for byen min. Og mitt løfte er å jobbe for at vi klarer dette, på alle punkter. Håper du kan love meg at du bruker stemmeseddelen din, enten du er enig eller uenig med meg.

Publisert i Harstad Tidende 01.09.2011

 
Legg igjen en kommentar

Skrevet av den 1. september 2011 i politikk

 

Stikkord: , , ,

Spanjoler, svensker og arbeidskraft


På spanske veier. Foto:Wikimedia


Vi bor i et fantastisk land, i en av de fredeligste deler av verden. Vi er nesten ikke plaget av naturkatastrofer, de aller aller fleste har tak over hodet og spiser seg mette hver dag. Vi har så mange milliarder på bok at vi kan kjøpe det vi vil, å bygge firefelts vei fra Oslo til de store byene er ingen problem. Ei heller å bygge sykehjemsplass til alle, ruste opp skolene og gi skattelette til alle. Det er bare å sette i gang. I første omgang kan det høres veldig fornuftig ut, og om vi sammenligner med vår egen privatøkonomi blir det helt galt å ikke bruke pengene på de store utfordringene i samfunnet. Så hvorfor kan vi ikke bare sette i gang?

Økt lønn gir høyere priser
Jeg synes i grunnen Per Sandberg beskrev det ganske så godt i debatten på TV2 i går. Transportkostnadene i Norge er 20% høyere enn de er i andre land. Ja, de er sikkert det. Har han tatt høyde for lønnskostnadene til sjåførene? Gjennomsnittlig lønnsnivå i Norge ligger for øvrig i hvert fall 30% over det svenske. Det sier seg selv at i en næring der lønnskostnadene er en stor del av kostnadene vil det være høyere priser. Vi kan gjerne få svenske priser også i Norge. Men da må vi godta svenske lønninger. Er vi villige til det?

Norge må være konkurransedyktig
Men Sandberg peker på et viktig moment. Skal vi selge varene våre til utlandet må vi ha konkurransedyktige priser. De som produserer varene skal også ha norsk lønn for å dekke sine utgifter. Og da kommer vi inn på hvorfor vi ikke bare kan bruke oljepenger for å løse utfordringene våre. Med en ekstremt lav arbeidsledighet sier det seg selv at om vi skal øke aktiviteten nevneverdig vil de som betaler best få tilgang til arbeidskraften. Prisene øker, fordi vi får mer penger mellom hendene og vi er villig til å betale mer for å kjøpe de tingene vi trenger.

Lave renter er viktig
I andre enden sitter sentralbanksjefen med sitt våpen, pengemarkedsrenten. Når prisene innenlands stiger for mye stiger også kronekursen og varene våre blir vanskeligere å selge. Dette fører igjen til at eksportnæringen ikke får solgt sine produkter og må si opp folk. For å unngå for stor prisstigning øker renten. Til stor glede for de som har penger på bok, mens våre velgere som sitter med store lån får økte kostnader.

Sosial dumping som undergraver samfunnet
Med alt dette i tankene er Carl I Hagens utspill om å slippe spanjoler til for å bygge norske veier i utgangspunktet er godt forslag. Eller som Sandberg sa det, det er høy ledighet i Europa, la oss hente inn arbeidskraften derfra for å bygge Norge. For å unngå press i økonomien er det et glimrende forslag. Hadde det ikke vært for nordmennene som skal konkurrere med norske priser.

Skal vi godta spansk lønn til våre entreprenører? Mens resten av samfunnet har norske lønninger? Hva blir det neste? Skal omsorgsarbeidere i nordsjøturnus tilbys spansk lønn? Er vi villige til å godta det? Jeg er ikke det. Vi må gjerne ta inn flere utenlandske arbeidere, men da må de få norsk lønn. Alt annet vil undergrave samfunnet.

Vi er i gang
Nei, det er ikke lett. Men allikevel har vi stor utbygging av vei, skoler, barnehage og sykehjem over hele landet. Selv om vi kanskje ikke ser det rett utenfor vinduet vårt, så skjer det noe. Samtidig må vi være utålmodige og jobbe for forbedringer over hele linja.

 

Stikkord: , ,

 
%d bloggers like this: